Den som gir seg er en dritt!!

Jeg snakker om lyd i LP treningen.

Kanskje en av de største utfordringene i lydighetstreningen. Nå har vi jobbet livet av oss for å gjøre LP treningen så lystbetont som mulig for våre firbente venner og hva er takka? Jo lyd – i ren glede og forventning så kommer ofte piping og bjeffing, de koker nesten over av begeistring med alt det morsome vi steller istand til dem. Og Farkas, schäferhunden min er ikke noe unntak eller er han det?

Utfordringen jeg sto ovenfor var som følger: Inntil Farkas var ca 2 år så var ikke lyd i treningen et problem, og jeg vet egentlig ikke når det ble det heller. Saken er at en dag var lyden i treningen et faktum. Og jeg hadde ikke registrert at vi var på tur inn i et kjempeproblem!? Etter sporadisk, uten å ta problemet på alvor, hadde fy’et, nei’et og hysj’et  en stund så bestemte jeg meg for å ta problemet på alvor. Dette fordi om en hund har lyd i den grad som Farkas etterhvert hadde så ville han ha vært ferdig som LP hund, men: Den som gir seg er en dritt!!

Det var ikke med lett hjerte jeg tok beslutningen at jeg ville korrigere bort lyden, ikke med fysisk ubehag, men å snakke til han med «overbevisning». Og det fungerte. Flott! Og historien kunne ha endt der, men det gjorde den som du kanskje skjønner ikke.

Lyden ble borte sammen med arbeidsgleden. Min flotte arbeidsglade schäferhund ble plutselig ukonsentrert og usikker i øvelser han tidligere hadde utført med glede. Dette fordi jeg hele tiden stoppet han i øvlsene om han hadde lyd, i tillegg til at jeg snakket hardt til han. Nå MÅTTE jeg i tenkeboksen.

Jeg måtte grave dypt i kunnskaps databasen for å komme med noe som lignet en plan. Og løsningen var like enkel som den er genial og velkjent. Adferd styres av den konsekvensen den får:  Lyd = ingen belønning. Det er jo enkelt, eller?

Punkt 1, jeg ville ikke avbryte øvelsene selv om han hadde lyd, dette fordi han blir usikker når jeg avbryter hele tiden. Han skulle få gjennomføre øvelsen, men jeg ville ikke belønne om han hadde lyd.

Punkt 2, hvis det kom lyd før øvelsen så tok jeg han tilbake til det punket der vi hadde startet å gå, hver gang. Om det så var utenfor banen.
Skjønner du, null toleranse for lyd, uansett. «Kommer det lyd så bringer det deg lenger vekk fra belønning, ikke nærmere» var mitt budskap til Farkas

Jeg plukket ut to øvelser som jeg visste jeg var garantert å få lyd og bestemte meg for å jobbe med å få disse lyd frie. Momentene jeg valgte
var apportering over hinder der lyden kommer allerede når jeg kaster apporten og ut  til kjegla.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg hentet den apporten tilbake før det kom en gang der det ikke var lyd. For å gjøre en lang historie kort, Farkas fikk etterhvert hoppe veldig mange ganger, sikkert 40 (hindret hadde ikke mer enn 3 planker) , med lyd før den første repetisjonen uten lyd var et faktum og gjett om han fikk belønning. Til sammen, med pauser var han nok 60 ganger over hinderet på samme dag. Det tok litt tid i begynnelsen for han å forstå, men etter den første som var vellykket gikk det bare bedre og bedre. Akkurat det samme gjorde jeg på kjegla, men der brukte han ikke på langt nær så lang tid.

Neste økten vi hadde så var antallet gått ned til 10 rep med lyd, etter den første som var vellykket var det stille, og stille var det også på kjegla, WoW!
Denne økta fikk jeg jobbe mye med startene f.eks ut av buret, fra at jeg hadde lagt han ned og ropte på han så kom det lyd. Jeg var konsekvent og gikk hver gang tilbake til utgangspunktet. Alt i alt var denne økten 80 % bedre enn den første.

Tredje økten, ja er det noen som tror meg når jeg sier at Farkas ikke hadde  en eneste lyd? Sikkert ikke, men jeg har vitner 🙂

Ball eller ikke ball?

En ting jeg vil nevne til slutt har med belønningen å gjøre. Jeg har diskutert med mange av mine hundetrener kollegaer dette med belønning og lyd. En oppfatning er at om hunden er for opptatt av ballen og motivasjonen er for høy så kan den frembringe lyd og mitt spørsmål blir da: Er det sant? Den letteste løsningen er jo å ta bort ballen i treningen, men slik jeg ser på det så blir det bare å ta fra hunden og deg den beste muligheten dere har til virkelig å lykkes. Jeg tror problemet er de kriteriene vi har eller ikke har i treningen er det som er det egentlige problemet.  Jeg vet ikke det hele og fulle svaret på det, men det jeg nå vet er at Farkas jobber hardere for ballen enn noe annet og  han er til og med villig til å holde kjeft for å få den. Ansvaret er 100% mitt for ikke å gi han den ballen når han har lyd, ikke litt lyd, ingenting, nada, null, det skal være stille, helt stille, hysj,, hysj, hysj, og vær så snill, når du trener, ikke vær sint, vær konstruktiv.

Maj-Britt